"Svart hvitt og fine farger"

I de siste ukene har jeg og en kamerat, Martin, sett en god del klassiker ifra filmhistorien. Det finnes utrolig mange perler av noen filmer hvis man går litt tilbake i tiden. Høydere de siste ukene har bl.a. vært: "Paths of Glory", "Singin' in the rain", "All about Eve", "The Maltese Falcon". (Begynner forøvrig å bli en aldri så liten Humphrey Bogart fan merker jeg..)



Det som er poenget her er imidlertid fargene, eller mangelen av dem. Jeg finner meg selv stadig mer fascinert over filmer i Svart-hvitt. Det blir på en måte mer eleganse over dem da, og jeg føler av og til at det får et mer kunstnerisk preg - særlig nyere filmer. Flere av de filmene av nyere dato jeg har likt veldig godt er filmet i nettopp svart-hvitt: "Schindler's list", "Sin City", "Good night, and Good Luck", "Pi".



I filmens barndom var dette et av de viktige argumentene for å klassifisere filmen som kunst. Filmmediumet var da, og er i stor grad ennå, sett på som en lavere form for kunst. Teoretikere som Rudolf Arnheim og Hugo Münsterberg argumenterte da for at det var filmens egenskaper som skilte den fra virkeligheten som gjorde den til kunst. Disse egenskapene var bl.a. mangel på farger og lyd, mangel på dybde, evne til å skifte fokus og veksle mellom nærbilder og totalbilder (i motsetning til f.eks. teater hvor man sitter i en bestemt avstand) osv.

Nå sklir denne postene en anelse ut her.. Poenget mitt er hvertfall at svart-hvitt er kult! Og jeg anbefaler alle et dypdykk inn i filmhistorien!